Kunstneren åpner døren inn til det kaotiske rommet. Og går selv inn.
- Ingen handel uten kaffe !
- Vel, Ok da
Den rike nøler seg langsomt inn. Døren er lav. Og dørterskelen er høy. Han må bøye hodet for å komme seg inn.
Ja slik har det vært fra gammelt av, sier kunstneren og smiler. Dørtersklene var høye og dørene lave, slik at folk måtte bukke før de kom inn til fremmede."
Den rike tar ikke av seg skoene, finner en pinnestol som han setter seg helt ytterst på, og beholder jakken.
- Kaffe , vær så god. Termosen står på bordet, og kopp i det øverste skapet, bak askebegrene. Bare pass på at du ikke skubber borti staffeliet. Det er ikke tørt enda..
Kunstneren ruller en ny en, i det allerede røykfylte rommet.
- Kan jeg by på en dram ,da ?
- Nei ellers takk.
Den rikes alvorlige ansikt blir nesten diabolsk i det skinnende stearinslyset.
- Jeg er klar over at du synes bildene dine er verdiløse. Men i mitt atelier i Oslo er det flere som allerede har spurt etter deg, og det er gode kunder av meg. De betaler godt.
- Du verden, har de spurt etter meg? De må ha sett hjemmesiden min da.
Den rike rykker til.
Lang stillhet. Verken kunstneren eller den rike sier et ord.
Kunstneren bryter stillheten.
- Disse lave dørene hadde også en annen funksjon
- ?
- Når det kom fiender inn, f eks.
Den rike flytter utålmodig på bena. Frem og tilbake, og frem og tilbake. Etter hvert begynner han å vippe frem og tilbake på den skrøpelige pinnestolen som høres ut som om den kan gi etter når som helst.
- Men hvor mye skal du ha for det bildet som står i hjørnet. Det grønne og blåà
- Det med lysstrålen i midten?
- Ja
- Jo du, så når det kom fiender inn, så MÅTTE de bøye seg for å komme inn i huset....
- Hvor mye? Jeg gir deg 100 000.
Den rike legger med et dumpt smell en bunke med sedler på bordet.
- ....og når fienden kom inn med hodet først , sto huseieren klar på innsiden og hogg det av. Tenk så snedig. Det skulle jeg begynne med også. Hahaha
Det blir stille. Den rike pakker jakken bedre rundt seg som om han fryser, enda det stråler varme fra en peis i full fyr.
Er du klar over hvem jeg er ? ,sier den rike, jeg kan gjøre deg berømt. Bildene dine er verd en formue.
- Men så hyggelig ,da, at du kommer med så gode nyheter til meg.
Kunstneren smiler bredt.
Den rike setter seg bedre til rette på stolen.
- Ja det er jo det jeg har forsøkt å forklare deg. En formue! Jeg ville da ikke ha kommet hit hvis ikke jeg hadde gode nyheter på lager. Endelig har du forstått å verdsette kunsten din . Skal vi si 100 000 da?
Kunstneren blir sittende å smile en stund. Men så blir han mer tankefull.
- Bildene er ikke til salgs! Du kan se dem på internett når som helst du skulle ha lyst. Det kan alle andre også. Det at noen har sett hjemmesiden min er en kjempegod nyhet.
Lang stillhet igjen. De veksler blikk , men begynner å skjønne at de er i forskjellige verdener. Kunstneren er lykkelig. Den rike er utålmodig.
PLusteslig setter kunstneren i en hjertelig latter.
Så blir alt stille igjen.
Hva var det? Spør den rike forferdet.
Hvorfor ler du?
Kunstneren svarer uten å se opp.
Bare for verdien av det , vel..
Den rike reiser seg sørgmodig beseiret, tar pengene og går mot døren. Idet han går ut av den snubler han i dørstokken og skaller i dørbjelken. Han får lyst til å banne, men besinner seg. Oppskaket blir han stående på trammen utenfor den trange døren. Han er rød i ansiktet og i lommen knuger han pengebunken.
- Er det i det hele tatt noe jeg kan gi deg?!
Kunstneren smiler med de eneste to tennene han har.
- Jeg trenger bare en ting, min gode herre. Du står foran meg og skygger for utsikten over dalen. Kan du være så vennlig å flytte deg litt slik at du ikke tar fra meg det eneste du ikke kan gi meg.
M K Art
creativity is life
